Dette er andre bok i memoartrilogien til Deborah Levy. «Pågående selvbiografi» kaller hun dem, fordi disse bøkene ikke er skrevet nostalgisk for å snakke om fortiden, men om akkurat der hun er i livet akkurat når hun skrev dem. Hun beveger seg forover, men vi får tilbakeblikk. 

Da Deborah Levy er i begynnelsen av 50 årene, blir hun skilt og hun flytter med døtre sine fra et fantastiske byhus i London til en slitt liten leilighet i en slitt bydel. Leiligheten er ikke stor nok for at Levy kan arbeide på romanene sine der, så løsningen blir å leie et uthus i en venninnes bakhage. Her skriver hun på sine romaner og skuespill, blant aske fra venninnens døde hund og en gammel fryser.

Det jeg liker spesielt med bøkene hennes er teksten om skaperlivet, det å være forfatter og kvinne.

Denne boka handler om livet etter en skilsmisse. Her er filosofiske betraktninger, litteratur, politikk og reiseskildringer i skjønn forening. Selv om dette er andre bok i trilogien, kan den fint leses selvstendig.

Begynn gjerne på bok én om du har sjansen - disse er en fornøyelse å lese. Anbefales!