Det har aldri vært enkelt å være minoritet – seksuell, etnisk, religiøs, språklig, livssyn ... spiller ingen rolle. Dette fikk man særlig erfare fra midten av 1930-tallet til 1945 da folkevalgte i de fleste europeiske land, med noen, altfor få, hederlige unntak, sviktet sine naboer og medborgere med jødisk- og romani-bakgrunn. Dette sviket førte til et grusomt folkemord som endret Europa-bilde for alltid. En kort periode håpet man at menneskeheten kom til å lære ei lekse av alle de bestialske forbrytelsene som fant sted under annen verdenskrig – men det skjedde ikke, dessverre.

I et hav av landområder som har blitt utsatt for okkupasjoner, krigshandlinger og ødeleggelser i perioden fra slutten av annen verdenskrig til i dag, er det særlig et område som har skilt seg ut. For en del år siden beskrevet som «et land uten folk» og derfor lovet til «et folk uten land». Ikke nødvendigvis på grunn av antall drepte, fordrevne og forfulgte, selv om de ikke mangler, men på grunn av en nærmest utrettelig likegyldighet verdenssamfunnet har vist ovenfor lidelser dets befolkning har blitt påført gjennom flere generasjoner. Palestina.

I årenes løp – det vil si i de 73 år siden okkupasjonen av palestinske områder startet, har det blitt skrevet mange bøker og laget flere filmer, både fiksjon- og dokumentarfilmer, som forteller historier om uretten som er blitt begått mot et helt folk. To av de viktigste, etter min mening, er litteraturviter og musikkteoretiker Edward Saids selvbiografi fra 1999 ‘På feil sted’ (Out of Place) og ‘Khirbet Khizah’ skrevet av den tidligere israelske soldaten og forfatteren Yizhar Smilansky allerede i 1949. Begge bøkene er førstehåndsberetninger eller øyenvitneskildringer fra personer som var direkte involverte i forbrytelser (Smilansky’s som soldat i den israelske hæren) eller utsatt for dem (Said som barn født i en kristen-palestinsk familie som var jaget ut av eget hjem, sammen med ca. 800 000 andre palestinere på den tiden).  Når det gjelder filmproduksjon – der er utvalget også relativt stort, f.eks. filmene ‘When I saw you’, ‘5 broken cameras’, ‘Omar’ …   

For denne anledningen kunne jeg tenkt meg å anbefale en veldig spesiell film som fikk en Sølvbjørn for beste dokumentar ved Filmfestivalen i Berlin (2017). Filmen ‘Ghost Hunting’ laget av den palestinske filmskaperen Raed Andoni kan best beskrives som et ukonvensjonelt filmprosjekt, improvisert dokudrama og gruppeterapisesjon. Andoni er en av 750 000 palestinske fanger som har gått gjennom ‘Midtøstens eneste demokratiets’ fengsler og avhørsentre siden 1967. Han var 18 år gammel da han havnet i det beryktede Moscobiya-fengselet i Vest-Jerusalem. Forskrekkelige opplevelser fra den tiden har preget ham resten av hans liv. Rollebesetningen i filmen består stort sett av tidligere fanger. Sammen med dem prøver Andoni å gjenskape smertefulle minner foran kameraet ved å gjenoppbygge situasjoner og behandlingen de ble utsatt for da de var fengslet.  De håper å kunne forstå det bedre selv samt dele sine erfaringer med andre mennesker. Filmen ‘Ghost Hunting’ er et fascinerende og utfordrende eksperimentalfilmprosjekt og regissøren fortjener masse ros for sin modighet.

P.S. Filmen 'Ghost Hunting' kan også lånes på cineast.no