Hovedpersonen er en åtteårig gutt som sier «Jeg er i mitt åttende år og har levd lenge». Når vi som lesere etter hvert skjønner hva barnet har opplevd, gir det mening at han har levd lenge.

Gutten bor sammen med en taus far, moren er nylig død. De to har ikke noe språk for å kunne dele sin lammende sorg. Gutten finner trøst i tinnsoldatene sine. Men én dag kommer det en kvinne ut av farens soverom og setter taust havregrøten på bordet. Hun blir boende og får det forhatte navnet Stemor.

Men fortellingen går også tilbake i tid, og rommer livet på Island i fire generasjoner. Den går tilbake til guttens oldefar som kom til Reykjavík fra bygdene nordpå, med drømmer om å reise ut og langt av sted. Så treffer han i stedet guttens oldemor og blir værende på Island, med drømmene sine.

Boken er en liten perle. Den ble utgitt på Island allerede i 2005, men er oversatt til norsk nå, etter at mange har fått øynene opp for denne forfatteren.