Mange drømte nok om et spennende yrke der man kunne reise verden rundt og bo på hotell, samtidig som man alltid var velkledd og nysminket. Men i boken «Globus» møter vi en litt annen realitet.

Hovedpersonen Hazel beskriver en jobbhverdag som er langt fra glamorøs. Hennes observasjoner om de reisende, om livet på flyplassen og om hverdagen i kabinen er både fascinerende og interessante. Ta for eksempel situasjonen der kabinpersonalet står i døren og tar imot de reisende med et smil. Det de egentlig gjør er å vurdere alle som passerer mens de tenker: «Kommer du til å bli mitt problem i dag?» Eller da Hazel som nyutdannet blir rådet til å unngå å møte blikket til de reisende når hun går igjennom flyet, dette for ikke å gi dem mulighet til å be om noe. Hazel føler at hun trenger alle råd hun kan få. Med sin halvt nigerianske bakgrunn skiller hun seg ut, og hun føler seg uerfaren, ukomfortabel og lite vellykket i jobben. Bare hun har raknet strømpe, uregjerlig hår eller mangler en knapp i jakken. Og mens de andre flyvertinnene ser ut til å klare å forutsi kundenes behov før de spør om noe føler Hazel at hun ikke skjønner kodene.

Etter hvert som vi får vite mer om bakgrunnen og oppveksten hennes forstår vi mer av hvor denne usikkerheten kommer fra. Hun kommer fra en familie i oppløsning der alt var usikkert og ingenting forutsigbart. Forholdet hennes til moren, faren, og ikke minst søsteren er interessant lesning og gjør boken til noe mer enn bare en arbeidsplassroman. Men boken er et spennende innblikk i en verden vi alle har vært innom, men som vi antagelig aldri har sett fra akkurat denne vinkelen før.