I 1784 opplevde Island et vulkanutbrudd som vart i godt og vel ett år. Dette resulterte i en konstant tilstedeværelse av en tjukk og grå tåke. På Island omtales denne perioden som distiden. De klimatiske endringene gjør at nøden nå herjer på Island, avlingene har dårlige vekstkår og dyrene finner ikke mat – folk sulter!

I København sitter de høye herrer og søker å finne en løsning på dette – og løsningen er sett fra Danmarks vinkel intet mindre en genial: mann rett og slett flytter arbeidsdyktige mennesker fra nød og elendighet på Island, til steder hvor det er behov for billig arbeidskraft – nemlig Finnmark og Danmark.

Fra København kommer en utsending, Magnus Aurelius, for å vurdere nasjonens tilstand, før de tar den endelige beslutning. Magnus Aurelius er et barn av den rådende opplysningstiden – han reiser til Island med sine måleinstrumenter for å gjøre en nøyaktig oppmåling av Island. I tillegg skal han kartlegge islendingene i områder som ikke har vært så tilgjengelige før. Med sine nye måleintrumenter samt hang til de rasjonelle forklaringer, møter Magnus raskt et samfunn som fungerer etter helt andre premisser. Han møter et folk som baserer sine liv på overtro og folkesagn. Og jo lenger inn i den islandske folkesjel han kommer, dess vanskeligere blir det å ikke la seg påvirke av deres måte å leve på i denne verden. Her er det duket for et realt kulturkræsj!

Dette var fascinerende lesning! Språket er høystemt og snirklete adlesdansk, kombinert med det langt mer folkelige islandske språket. Vi følger Magnus på en ferd med store og utfordrende naturopplevelser – en reise som gjør at han i stadig større grad setter spørsmål ved sin egen måte å skulle fornuftsforklare alt som skjer – den islandske væremåte kryper sakte mer og mer innover ham. Ting er kanskje mer komplisert enn hans nye måleinstrumenter skulle tilsi?