Eivor og Finn med to små barn flytter til Svalbard, hvor Finn skal jobbe som lege. Eivor blir vel egentlig aldri spurt om hva hun synes om dette – man følger jo etter sin mann.

Hun sliter med å finne seg til rette – Svalbarssamfunnet er lite og tett, om sommeren er det grått og om vinteren er det kaldt og grått. De gangene Eivor føler at hun lever er på skiturene med huskyen Jossa, som hun får låne fra sysselmannsgården. Dette er et dykk i et parforhold under spesielle omstendigheter. Finn jobber mye, så Eivor er ofte overlatt til seg selv – på et sted hun kanskje egentlig ikke ønsker å være. Denne indre kampen hos Eivor forsterkes da en av deres venner blir psykisk syk – en sykdom som gradvis utvikler seg og skremmer Eivor. Fra november til mai er man isolert på Svalbard – isen har lagt seg og ingen båter, med hverken mat og folk kommer inn. Eller ut. Flyplassen åpnet først i 1976

Eivor lengter til Oslo, fryser og stivner, både mentalt og fysisk. Det er et liv som kan gjøre et menneske vanvittig.

Dette er en god skildring av hvor tøft livet på Svalbard var – for en ung kvinne på 50-talet. Historien er basert på livet til forfatterens egne besteforeldre.