En gammel dame sitter i gyngestolen sin i en leilighet i Gorizia, helt nord-øst i Italia. Ved bena hennes er det en kurv, hvor hun plukker opp minner fra et langt liv. Her ligger det brev, bilder, blader, avisutklipp mm og gjennom disse gjenstandene fortelles hennes og familiens turbulente historie. Vi følger familien gjennom to verdenskriger, både som flyktninger og okkuperte og ikke minst følger vi Hayas livslange venting på sønnen hun fikk med en SS-offiser i 1944 – en liten gutt som bare måneder etter fødselen ble kidnappet og plassert i Himmlers Lebensborn-program – et program som skulle sikre den hvite rases overlegne kvaliteter.

Dette er en tekst som bryter med alle konvensjoner. Drindic beskriver dette som en historisk dokumentar – dermed møter vi en rekke faktiske personer, blandet inn med fiktive. Teksten er en blanding av vanlig romansjanger, filosofiske diskusjoner, sitater, intervjuer osv.

Dette er fortellingen om alle de usynlige – de som ikke ville se hva som skjedde rundt seg – som ikke ville ta stilling. Den er et oppgjør med kirken, særlig den katolske, som ved å tyste på sognebarna bidrar til å sende barn til Lebensborn-programmet (de vet jo hvilke barn som har SS far) og ved å skjule jødiske barn, døpe dem og dermed frata dem deres opprinnelse.

Den er også et oppgjør med farsarven. Hvordan leve et liv når man vet hvilke grusomheter ens nazifedre har utført – hva gjør det med en – kan man ta oppgjør eller må man bare akseptere den ondskapene som ligger i ens genmateriale?

«Bak ethvert navn skuler det seg en fortelling» Dette er en setning som gjentas flere ganger i boka. I tillegg dukker det midt i boka opp et kapittels som heter nettopp dette «Bak ethvert navn skjuler det seg en fortelling» hvorpå de følgende 40 sidene er en oppramsing av navnene til de 9000 jødene som ble deportert fra Italia eller drept i Italia og landene Italia okkuperte mellom 1943 og 1945. Dette er sterk lesning og med de formmessige grepene som er gjort, er dette en fortelling som sakte men sikkert kryper inn i leserens bevissthet og som nok ikke så letter slipper taket