Litt av en verden ville vi levd i hvis menneskene hadde brukt like mye tid, energi og ressurser for å hjelpe andre i stedet for å skade dem. For så å finne på en eller annen unnskyldning som liksom skal forklare og forsvare det de gjorde mot dem. Men verden drives ikke av medmenneskelighet og humanistiske ideer, dessverre, men av interesser. Økonomiske, politiske, militære ... med kontinuerlig bruk av godt organisert voldsutøvelse som spiller trygt på ubalanse i styrkeforholdet mellom partene. For det er alltid en side som føler seg sterkere eller får større støtte for sine handlinger, uansett hvor motbydelige de er. Dette er noe man veldig lett kan se, hvis man ønsker det, både i Europa og resten av verden for hver eneste dag som går. Selv om de ansvarlige skjuler sine hensikter bak store og ofte veldig flotte ord, har det ikke noe å si for de uskyldige ofrene og deres pårørende om de blir utsatt for lidelser og/eller drept i demokratiets eller tyranniets navn. Av terrorgrupper/individer, eller terrorstater. Men det skal vel være viktig for oss, tilsynelatende nøytrale observatører og vitner til ugjerningene, å vite i hvor stor grad vi selv og ‘våre egne’ har bidratt til at disse forbrytelsene finner sted. For det er tross alt folkevalgte og firmaer i land vi lever og jobber i, som danner allianser rundt omkring i verden, og som ikke så sjelden krever innsats fra vårt eget militærpersonell på hemmelige og ikke så hemmelige oppdrag. Resultatene av deres engasjement bare siden tusenårsskiftet er umulig å ignorere – utrolig mange land ligger i ruiner (Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Sør-Sudan, Ukraina …), millioner av drepte og enda flere mennesker på flukt. Dobbeltmoralen og hyklerske holdninger er, kanskje, enklest å registrere når vi kommer til det som skjer i Israel og særlig Palestina i alle disse åra. Selv om man får inntrykk av noe helt annet når man leser mange av mediene i NATO-land og uttalelser fra de fleste av deres politikere - den tragiske historien om Palestina startet ikke med den forferdelige terroren som skjedde lørdag 7.oktober 2023 men lenge, veldig lenge før det. I hvert fall med terrorangrepet i Deir Yassin (april 1948, over 100 drepte sivile palestinere) eller Kafr Qasim (oktober 1956, nesten 50 sivile palestinere drept), hvis ikke enda tidligere. Men dette kan fort ta slutt nå – hvis ingen stopper Israels regjering som virker å ha et stort ønske om 'en endelig løsning på det palestinske – problemet’, dvs. et nytt folkemord i menneskehetens historie, som enda en gang utspiller seg rett foran øynene våre.

Det er blitt laget mange, noen av dem veldig gode, filmer som forteller mektige og rørende historier om Palestina og Israel og som kan belyse de siste 75 år på en veldig nyansert måte. Filmer som tar opp forskjellige temaer helt fra tiden da UNSCOP tok en endelig avgjørelse og ga et klart signal for deling av og tostatsløsning i Palestina til i dag (btw - kun tre av elleve land i FN-kommisjonen, Jugoslavia, India og Iran, stemte for enstatsløsning – dvs. føderasjon mellom israelere og palestinere). Det er en umulig oppgave å få med i en film 75 år med historier om håp og fortvilelse, små gleder i hverdagen og systematiske ydmykelser og drap på uskyldige mennesker og andre forbrytelser uten straff, brutte løfter og brudd på utallige FN-resolusjoner og menneskerettighetskonvensjoner, grove brudd på folkerettslige forpliktelser og så videre. Det nærmeste man kommer en slik film er dokumentarfilmen ‘The First 54 Years: An Abbreviated Manual for Military Occupation’ fra 2021, laget av den israelske filmkunstneren  Avi Mograbi. Filmen handler om okkupasjonen av Gazastripen og består av vitnesbyrd fra og samtaler med israelske soldatveteraner. Mograbi avkler på glimrende vis Israels apartheidregime (begrepet brukt bl.a. av tidligere Mossad-sjef Tamir Pardo, 7.september 2023). Gjennom vitneutsagn fra soldater som deltok direkte i terrorhandlinger mot sivilbefolkningen i Gaza i forskjellige perioder, viser Mograbi hvordan den moderne imperialismen fungerer i praksis i dag og hvordan en stat kan drive kolonialistisk politikk og okkupasjon, men likevel bli kalt av sine allierte i "den demokratiske verden" for Midt -Østens eneste demokratiske stat, som om ingenting skjer. Men denne filmen dekker kun perioden fra 1967 til 2021, samtidig som man ikke kan finne filmen i hele Norge, hverken på DVD/blu-ray eller streamingstjenester (filmen virker ikke å ha blitt omtalt i norske medier i det hele tatt). Derfor ser jeg meg nødt til å bruke om igjen en av mine tidligere anbefalinger. I min tid som filmansvarlig ved Asker bibliotek har jeg omtalt flere filmer både om holocaust i Europa og det som skjer i Palestina – bl.a. filmene Ghost Hunting og Tårnet. For denne forferdelige triste anledningen med en ufattelig stor krise i Palestina med tusenvis av drepte barn og en enda større moralsk krise i Europa, ønsker jeg å anbefale enda en gang en av de sterkeste og følelsesladde animasjonsfilmer i norsk filmhistorie – filmen ‘Tårnet’ fra 2018. 

Animasjonsfilmen 'Tårnet' (aldersgrense: 9 år) er en veldig sterk og innsiktsfull historie om Wardi, en elleve år gammel palestinsk jente, og hennes familie og naboer som bor i en flyktningleir i Libanon. Deres aller største ønske er å ha et normalt liv og å reise tilbake til sitt gamle hjemland, Palestina. Men det er mye som skal til for at det skjer, for FN-resolusjoner og menneskerettighetserklæringer ser ikke ut til å ha like stor betydning i den virkelige verden som de fleste av oss ønsker å tro, og gjelder ikke for alle.

Filmen er basert på sanne historier fortalt av virkelige mennesker som den unge norske filmskaperen Mats Grorud møtte da han bodde i en flyktningleir i Beirut i Libanon.