Det er yngstemann Jules, som er 11 år når ulykken skjer, som er bokas fortellerstemme. Han og de to eldre søsknene sendes til en internatskole. Jules skilles fra sine to søsken, og må greie seg som best han kan. Fra å ha vært vennegjengens midtpunkt og alltid med en god kommentar på lur, blir han nå den tause særingen, som ikke bryr seg om hva han har på seg og som stokker om ordene. Han får en god venn på internatskolen, Alva, men også hun har en fortid, som hun er taus om og som i stor grad påvirker vennskapet deres.

Vi følger Jules og hans to søsken fra ulykken skjer og fram til nåtid, hvor de alle er i 40-50-årene. Tre svært forskjellige søsken, som alle takler skjebnen ulikt. Broren virker mest uberørt av det hele – han setter seg store mål, kaster seg tidlig på internettbølgen og blir en vellykket forretningsmann. Men under overflaten murrer såret. Eldstesøsteren lever livet med full tyngde – med stadig nye menn, festing og dop – livet må leves nå, for man vet jo ikke hvor mye tid man har. Jules er nok den mest innadvendte av alle tre. Han opplever at livet er satt på vent – han kjenner den har er blitt og lever dermed ikke ut sitt fulle potensiale.

Det er mange spennende refleksjoner i boken rundt hva som gjør et menneske. Hvem ville man vært om foreldrene hadde vært annerledes, om man hadde vokst opp et annet sted, om ulykken ikke hadde skjedd. Når er man ved livets korsveier og hvilken betydning har den retningen livet tar? Barnet som mister foreldrene tidlig, har heller aldri rukket å bli kjent med personene bak «mamma» og «pappa». Hvem var de egentlig?

Dette er en nydelig og alvorlig bok om ensomhet og oppvekst, men også om sterkt samhold og hvordan man vokser med nærheten til andre.