Denne romanen til Kristine Næss er ganske enkelt bygget opp med noen temaer som gjentas og repeteres gjennom boka. Den handler om en skilt kvinne som bor hjemme alene etter at datteren har flyttet ut.

Handlingen er ganske udramatisk, og utspiller seg hovedsakelig i hovedpersonens indre. De består for det meste av tankerekker, ordspill og ideer som formuleres som indre replikker.

Forfatterens språk gir driv til handlingen, ved poengterte observasjoner, kvikke replikker og fine overganger fra seriøsitet til vidtrekkende tankespinn som kan ende i det absurde.

Mens jeg husker det er som tittelen antyder en bok med mange innfall. Den handler om hvordan livet kan fortone seg i samtidens Norge, i hovedstaden, for et forholdsvis vanlig menneske.