Dette er den tredje boken til Audur Ava Olafsdottir som oversettes til norsk. Den første, Stiklinger, leste jeg med stor glede – en stille bok om en ung mann som reiser for å restaurere en gammel rosehage i et kloster er sted i sør Europa. Arr er en bok som på mange måter minner om Stiklinger; vi følger en middelaldrene mann som reiser vekk og finner nye sider ved seg selv.

Vi møter Jonas Ebeneser, snart 49 år. Det er tre kvinner i livet hans; hans mor, som blir mer og mer dement, hans fraskilte kone, og hans unge voksne datter, som han nettopp har fått vite at ikke er hans biologiske datter.

Jonas har bestemt seg – han låner hagla til en kamerat, men har ikke hjerte til å ta livet sitt hjemme på Island, siden det sannsynligvis er datteren som vil finne liket. Han pakker derfor en liten koffert, tar med seg en drill og den minste verktøykassa – man vet jo aldri hva man kan få bruk for – og bestiller en enveisbillett til et ikke navngitt land, som etter mange år med krigsherjinger, nå igjen er mulig å dra til. På et øde hotell på et fremmed sted, hvor ingen kjenner ham – skal han avslutte sitt (i følge seg selv) miserable liv.

Som en av tre gjester tar han inn på et hotell, drevet av to søsken som i mange år har vært på flukt, men nå prøver å få en ny tilværelse ved å drive dette hotellet. I løpet av den første uken, rekker han ikke å ta livet av seg – det er nemlig en hel del en praktisk islending (med drilll…..) kan hjelpe til med for å få rommene i litt bedre stand. Hvordan dette går til slutt, skal jeg ikke røpe!

Som jeg nevnte i starten – dette er en stille og klok bok – Olafsdottir er dyktig på disse personportrettene. Handlingen drives rolig framover gjennom Jonas’ blikk på verden rundt seg og hans plass i denne.  Dette er en fortelling som både gir innblikk i enkeltmennesker i tillegg til skildringen av hva langvarig krig gjør med et land og dets folk.

Jeg tenker at dette er en bok du vil like om du likte Stoner, En mann ved navn Ove eller Et helt liv