Forfatteren sier selv at boken ble skrevet mot atmosfæren som preget Island på den tiden: "Jeg kjente på en blanding av ergrelse og tristhet over det islandske samfunnet som var preget av grådighet og en nesten hysterisk materialisme. Vi var jo på vei mot krasjet, da bankene og islandsk økonomi styrtet ned".

I det lille samfunnet på sagaøyas vestkyst møter vi frodige mennesker som elsker og hater, noen drukner sorgene i flaska, mens andre griper sjansen til heftige kjærlighetsmøter under åpen himmel. Alle lever de sine besværlige liv. Miljøet er karrig, og mange er preget av redsel for ensomhet og død, men likevel - eller kanskje nettopp derfor? - er det en underliggende tone i boka om gripe anledningen og elske mens man kan.

Kalman er blitt berømt og elsket for sitt vakre språk i bøkene som har kommet de siste årene. Poesien i språket har han åpenbart hatt med seg helt fra denne debutboken.