Bokens hovedperson, 48-årige Kristian, lektor i historie, har aldri flyttet ut av barndomshjemmet. Den lille kjernefamilien på tre har levd tett og tilsynelatende problemfritt sammen i alle år. Særlig far og sønn har knyttet sterke, nærmest symbiotiske bånd. Deres felles interesse for eldre norsk historie, spesielt Harald Hårfagre, har bidratt til å styrke båndene.

Nå har Kristian nylig sagt opp jobben sin, for å pleie sin syke, gamle far (moren døde noen år tidligere). Det er utenkelig for ham å ikke vie seg fullt og helt til omsorgsoppgaven når faren blir svakere. Det er rørende beskrivelser av hvordan han med hengivenhet tar seg av faren, ikke minst når det lakker mot jul, og juletradisjoner skal holdes ved like, uansett. Men det er også noe selvutslettende over hovedpersonen. Man får en følelse av at noe er galt og historien tar etterhvert en litt overraskende vending.

Det er noe umodent og hjelpeløst over Kristian, og det er denne karakterskildringen som gjør fortellingen både rørende og engasjerende!