Pietro vokser opp i byen, men hver sommer leier familien et hus i en liten landsby i fjellene. Når han ikke er med faren på turer i fjellet, tilbringer han tiden sammen med Bruno. Bruno bor i landsbyen og kjenner fjellene som sin egen lomme. Sammen utforsker de naturen og det knyttes et sterkt bånd mellom de to guttene – et bånd som brytes mot slutten av hver sommer, men som er like sterkt når de møtes igjen året etter.

Pietros far er en mann det ikke er lett å være sønnen til. Han er en taus mann, som kun åpner opp for sønnen når de er på fjellturer sammen – da blir han kjent med en mann med store kunnskaper om naturen, en sta mann, en mann som hele tiden konkurrerer med seg selv – en mann som bærer på en stor sorg. I tenårene begynner Pietro å ta avstand fra både faren, fjellturene og Bruno. Han får nye venner, henger på barer og i fjellvegger. Til farens store fortvilelse, dropper han ut fra universitetet, og begynner å jobbe med dokumentarfilm. Han lever et omflakkende liv, med lite kontakt med særlig faren. Han skriver; «Best for ham og best for meg at jeg gikk mine egne veier, at jeg skapte meg et liv forskjellig fra hans og på en annen kant; derfor var det, etter at vi havnet så lang fra hverandre, ingen av oss som gjorde noe for å fylle denne avstanden»

Så dør plutselig faren. Pietro har nå blitt så voksen at han ser kompleksiteten i faren – men en forsoning er nå for sent.

I stedet tar han opp igjen kontakten med Bruno, og vennskapet går nå inn i en ny fase, med ny innsikt og nye utfordringer.

Jeg koste meg med denne boka. Handlingen strekker seg over 30 år, og er i tillegg til å være en hyllest til fjellet og naturen, en gripende skildring av et far-sønn forhold og et livslangt og nesten ordløst vennskap mellom to menn som har fjellet og naturen som felles interesse.

Forfatteren bor visstnok som eneboer i en steinhytte i fjellet deler av året – og det merkes på teksten J