Boken åpner på sykehuset hvor hovedpersonen, miljøverneren Terje, ligger. Han har vært i en selvvalgt frontkollisjon. Vi følger ham så bakover i tid, i familielivet som voksen, og i forholdet til foreldrene og søsteren, som ungdom og til slutt som barn. Lag for lag blir skrelt bort. Hva gjorde at at familiefaren til slutt vrengte bilen over i motsatt kjøreretning for å ta sitt eget liv?

Dypest inntrykk gjorde dialogene mellom hovedpersonen og hans nærmeste. De er fulle av det usagte, av små stikk, sarkasmer, banaliteter, av nag man bærer til hverandre. Jeg kan knapt komme på noen roman jeg har lest som beskriver det mellommenneskelige på denne måten! Anbefales.