Livet på jorden nærmer seg slutten. Det skjøre osonlaget har gjort solen livsfarlig, og solstormer herjer. Sør for Europa er det ikke lenger levelig, og folk flykter nordover der det fremdeles er mat og vann. I kontrast til denne dystopiske fortellingen som er satt til bygda i Norge, møter vi en mann kalt «Norge». Han tilbringer dagene med å vedlikeholde og vaske i romskipet «Vita». Innimellom må han ta obligatoriske stress-tester og psykologiske evalueringer. Han er en av 16 utvalgte astronauter fra hvert sitt land som er sendt ut fra den døende jorden på vei til nærmeste beboelige planet. Reisen vil ta 319 år. Derfor er alle passasjerene lagt i kryosøvn, og blir vekket opp en etter en for å ha vedlikeholds-vakt alene i et år hver. For å overleve dette rent psykisk har de fått minnet slettet og husker ingenting fra sitt tidligere liv.
Livet om bord er hardt, uten selskap og med et minimum av bekvemmeligheter. Da det nærmer seg slutten av Norges vakt finner han plutselig en skjult beskjed fra et annet besetningsmedlem, og alt forandres. Kontrastene mellom de forskjellige delene av romanen er spennende, i den ene delen er det minnedestruksjon og kryosøvn, i den andre delen nære skildringer av en liten familie i oppløsning og hvor langt man vil gå for å redde sine egne. Og det er denne siste delen som beskriver hovedpersonens vei frem til der han befinner seg i slutten av romanen som gjør sterkest inntrykk. En spennende, tankevekkende og litt klaustrofobisk roman.