Vi møter en barnløs pensjonert professor, nylig enkemann, som i tillegg har blitt forlatt av elskerinnen.
Hverdagen følger sin stille rutine; handling, avislesing, klippe plen, foreta småreparasjoner og gå turer. Hans gamle arbeidsplass lever videre – etter en formell avslutning går hans kolleger tilbake til sin hverdag, mens han forsvinner ut i en tilværelse hvor ingen lenger har behov for ham.
En dag kommer han forbi en gruppe afrikanere som sultestreiker på Oranienplatz. Han opplever at han, som de, ikke hører til noe sted, og han blir nysgjerrig. Dette resulterer i lange samtaler med flere av flyktningene, om hvem de er, hva de ønsker, hvem de har forlatt. Om tap og savn. Om drømmer og håp for fremtiden. Han går vitenskapelig fram (les s 48?) – forbereder spørsmål som kan gi han et helt bilde av overgangen fra en innholdsrik og overskuelig hverdag til en flyktningetilværelse, der «hverdagen er åpen på alle kanter»

Han blir bedre og bedre kjent med dem, og han ser at han kan bidra i deres liv; gi dem dagsjobber i hagen, stille pianoet sitt til disposisjon, hjelpe til med søknader og møter med mylderet av offentlige kontorer og instanser. Han innvies i guttenes fortvilte historier. Fordi de kom via Italia, får de ikke bli i Tyskland. Han lærer seg om Dublin-forordningen (hvem som har ansvar for flyktninger) og hvor vondt det er og ikke være herre over sitt eget liv.
Boken tar på en fin måte for seg hvordan livet har vært og hva det kunne vært. Samtidig er den superaktuell i mht flyktningkrisen vi står midt oppe i.