I de siste månedene har vi vært vitner til en heftig debatt om og angrep på nyhetsmedier og journalister rundt omkring i verden, både de som er styrt av store korporasjoner men særlig det som er igjen av uavhengige medier og journalister. Det som overrasker meg er ikke selve angrepet men et merkelig ønske om å fremstille dette som et nytt fenomen, som om det ikke er noe som vi har sett mange ganger tidligere.

Kirsten Johanson er ei dame som har fått føle på kroppen hvordan det er å være uavhengig. Hun er først og fremst kjent som filmfotograf og dokumentarist, men man kan også si at hun hele tiden har vært en journalist som pleier å bruke et kamera i stedet for tastatur/penn (for begrepene ‘kinematografi’ og ‘fotografi’ - betyr ‘å skrive i bevegelsen’ og ‘å skrive med lyset’, noe Johnson har gjort i mer enn 25 år).

Noen av filmene som hun jobbet med og som vi husker henne best for er Citizenfour, Darfur Now, Fahrenheit 9/11 - alle tre banebrytende dokumentarfilmer om viktige temaer.

Med filmen ‘Cameraperson’ oppsummerer Johnson et spennende liv og en innholdsrik og lang karriere som førte henne fra New York og Texas, gjennom Bosnia-Hercegovina til Nigeria, Afghanistan, Sudan, Cuba og flere andre steder.  Filmen ‘Cameraperson’ er en hyllest til et yrke under konstant angrep og mennesker som lider, av forskjellige årsaker. ‘Cameraperson’ er også en veldig personlig  reise som en  engasjert og sannhetssøkende filmskaper/journalist/kunstner som Kirsten Johnson er, foretar, samtidig som hun tar opp noen av de etiske utfordringene hun møter underveis. For Johnson er det veldig viktig å være nøytral, men på Robert Fisks (og Joe Saccos) premisser og som en gang sa at «I always say that reporters should be neutral and unbiased on the side of those who suffer.»