11 år gamle Ellen har sluttet å kommunisere med omverdenen. Hun snakker ikke, og hun hverken rister eller nikker med hodet. Hun er blitt et helt taust barn fordi, som hun selv forteller i boken; «Jeg sluttet å snakke da voksingen tok for stor plass i meg.»
Faren er død etter å ha hatt stor innvirkning på familien i lang tid, og skuespiller-moren har nok med seg selv og sitt liv. «Vi er en lys familie» er morens stadig gjentatte mantra igjennom boken.
Storebroren, en truende, men likevel skjør, tilstedeværelse i leiligheten har bokstavelig talt spikret seg inne på rommet. På hver sin måte er de ensomme når de aller helst hadde behøvd hverandres støtte.

Dette er en mørk roman, en roman om angst og tvangstanker, ensomhet og isolasjon. Men også en roman full av lengsel etter tilhørighet og om å forsøke å gjøre livet lite nok til å mestre. Det er det forsømte barnet som forteller historien. Den barnlige synsvinkelen, der hun nøkternt forteller og tolker helt uten et voksent overblikk, gjør at vi får helt vondt av henne. Hun mangler et modent menneskes mulighet til distanse og analyse, og det er ingen som hjelper henne.

Dette er en stor roman i en liten innpakning, der hver setning er mettet med mening og det ligger et hav av ubeskrevne følelser og misforståelser mellom linjene. Språket er nøkternt og poetisk og romanen er både mektig og sår. Linda Boström Knausgård har skrevet en medrivende historie om en familie i oppløsning, og nerven som dirrer gjennom sidene gjør denne boken vel verdt å sette av tid til.