Og som den moderne familie de er skal de nå ha den lille datteren annen hver uke. I teorien skulle dette gå helt bra, men alt i Karen protesterer. Innvendig skriker hun mens hun nikker til alt damen på familievernkontoret sier, og mens hun ser seg selv underskrive papirene. Og så begynner det nye livet. Karen føler seg ikke fri, slik hun burde, i de ukene hun ikke har barnet. Alt i henne protesterer høylytt at dette ikke er riktig. For hvem er hun når hun ikke er mor? Når hun har barnet hos seg har hun konstant tanken på separasjonen som snart skal komme i bakhodet. Morsinstinktet vekker også konkurranseinstinktet: «Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.», sier Karen flere ganger. Og så er hun redd for hvordan alt dette vil innvirke på datterens forhold til henne i voksen alder. Hun har et anstrengt forhold til sin egen mor, og hun er livredd for at hun ved å gå fra faren til barnet har ødelagt datteren for all fremtid. Alt topper seg da Karen må feire jul alene med moren, mens datteren i følge samværsavtalen skal være hos faren.  Det er en kort og episodisk bok årets ferske Bragepris-vinner her leverer. Tittelen er hentet fra de små, korte fakta-fortellingene fra dyreverdenen hun har spredd igjennom boken. Disse bruker Karen for å vise at det naturlige er at et barn er hos sin mor. Boken er kort, ofte bare noen setninger på en side. Den krever at man som leser stopper opp etter hver episode og tenker igjennom alt som står mellom linjene, for det er mye usagt i denne boken.