«Tåka lå tett da jeg forlot hybelen og manøvrerte meg gjennom den uvirkelige og kaotiske byen. Jeg var på vei til et sted som før i tiden ble het krematorium, men som nå ble kalt gravferdsbyrå. Jeg hadde fått beskjed om å innfinne meg der innen klokka ni denne morgenen, for det var avtalt at jeg skulle kremeres halv ti»

Slik starter fortellingen om den 41 år gamle Yang Fei, som dagen før omkom  i en eksplosjon. Ikke bare kommer han for sent til sin egen kremasjon, han blir også avvist fordi han ikke har penger til å kjøpe seg en gravplass. Følgelig blir han værende i et slags limbo, en verden mellom liv og den endelige hvile. Og her er han ikke alene. Han treffer en rekke mennesker, bla sin ekskone, som tok livet sitt etter en økonomisk skandale, en ung jente som tok livet sitt da kjæresten ga henne en falsk iPhone, ofre fra en brann på et kjøpesenter (for å begrense omfanget av brannen ble disse aldri registrert på de offisielle listene over omkomne),  tjuesyv babyer som befant seg på et  likhus da dette forsvant i et synkehull (sykehuset dekker over skandalen ved å dele ut tjuesyv urner med andres aske til de pårørende),  samt flere andre skjebner som er offer for fattigdom eller myndighetenes evne til å snike seg unna ett hvert problem.

Det er rammefortellingen som er surrealistisk, historiene til menneskene Yang Fei møter på sin vei, er realistiske nok, og fungerer som en krass kritikk av det moderne Kina.

Vi får også høre Yang Feis egen spesielle historie. Han ble funnet av en ung jernbanearbeider på togskinnene etter en fødsel på et togtoalett. Han får en fattig, men  trygg og god oppvekst hos sin fosterfar.

Da Marta Norheim snakket om denne boken  i NRK’s bokprogram  nylig, trakk hun fram  hvor spennende det er å lese litteratur fra andre kulturer, som ikke er «tilrettelagt» for oss vestlige lesere. Yu Hua bor i Kina hvor han er en svært populær forfatter.  Her er det mye som er annerledes og ikke umiddelbart forståelig for meg som leser, for eksempel hvor stor betydning forfedre har og hvilket ansvar det ligger på familiene for å ordne med et gravsted til den døde. Her er det mye å lære!

Samfunnskritikken er elegant balansert med passe doser mørk humør, grotesk realisme og vakre skildringer av det gode i mennesket. I de gravløses verden er alle skillelinjer visket ut; ingen er rike eller fattige, fiender er blitt venner og alle tar vare på alle – rett og slett et idealsamfunn.