Historien om behandling av Romani folket i Europa er også en lang historie om hat, diskriminering, trakassering, forfølgelse og utallige forsøk på utslettelse. På tross av flere hundre tusen drepte i Porajmos under 2. verdenskrig, venter fortsatt medlemmer av Romani-folket rundt omkring i Europa på å få den anerkjennelsen de fortjener.

Hvis vi går tilbake til filmhistorien så kan vi se at det var først i slutten av 1960-tallet man fikk høre og se skuespillere snakke romani på film. Og det skjedde i FIPRESCI og Juryprisvinneren fra Cannes (1967) – det jugoslaviske dramaet ‘I even met happy Gypsies’ (originaltittel 'Skupljaci perja' – eller Dunsankere) . ‘I even met happy Gypsies’, var også den første spillefilmen hvor de aller fleste rollene var besatt av mennesker med Romani-bakgrunn.

Selv om filmen først og fremst er en dramatisert og trist kjærlighetshistorie om Bora og Tisa, gir den oss til en vis grad innblikk i et samfunn som aldri tidligere ble vist på film på den måten.

Filmens engelske tittel er lånt fra Romani-folkets nasjonalsang ‘Djelem djelem’ eller ‘Opre Roma’ skrevet av Zarko Jovanovic i 1949 og som man også kan høre i filmen fremført av skuespillerinne /sangerinne Olivera Katarina Vuco.

Aleksandar Sasa Petrovic er en anerkjent filmskaper som sammen med Dusan Makavejev var en av de viktigste skikkelsene bak filmbevegelsen Crni talas (Black wave) i eks-Jugoslavia.

Filmen har kun engelske undertekster, dessverre.