Ernesto er en ung gutt, 16-17 år gammel og ansatt i et firma for å hjelpe sjefen herr Wilder, en ungarskfødt jøde, med å skrive brev til forretningsforbindelser. I firmaet blir han kjent med en sjauer som er i slutten av tjueårene, «gammel» for Ernesto, men de kan ikke unngå å bli kjent med hverandre og sjaueren innsmigrer seg med Ernesto og de blir «venner». Disse to har lange diskusjoner om livet, om det å klare seg fordi alt handler om klassekamp, om det å klare og skrape sammen såpass at en får et noenlunde anstendig liv. Lønnen er ikke mye å skryte av og disse to sjelene møtes stadig oftere og det viser seg at sjaueren ikke er interessert i kvinner for de snakker også om livets fristelser og fornøyelser og da kommer det frem at han er interessert i menn. Han sjarmerer og vil beskytte Ernesto, være hans «ledsager» og det fører til Ernestos første seksuelle erfaringer om enn de blir flyktige. For Ernesto er ung og enda ikke formet. Han vil også være med kvinner. Fattigdom, pengemangel og klassekamp er gjennomgående temaer i boken. Boken tegner en tidskoloritt av dagliglivets strev i siste halvdel av 1800 tallets Italia og begynnelsen på 1900 tallet. Strevet for å bli noe og bli sett av andre var like viktig da som nå.

Boken er selvbiografisk og ble skrevet av Umberto mens han var innlagt på nerveklinikk i 1953. Han ønsket ikke at romanen skulle publiseres, men kun sirkulere blant venner og nær familie. Likevel ble den utgitt i 1975, lenge etter forfatterens død og vakte berettiget oppsikt på grunn av sine skildringer av en ung gutts seksuelle oppvåkning skildret på en elegant måte, fri for angst og skyld som så ofte preget samtidens litteratur.