Dette er boken som tok England med storm da den kom ut i fjor. Kritikerne kunne ikke bli mer begeistret, den gikk rett inn på bestselgerlistene, vant Costa-prisen for årets bok, samt Samuel Johnsen-prisen for beste sakprosabok.
Aldri hadde jeg trodd at en bok om hønsehauker skulle fascinere meg så til de grader! Det er jo dette som er så fantastisk med litteratur; at den åpner vinduer til verdener man ikke viste kunne interesse.

Da Helen Macdonald mister sin far, demper hun sorgen ved å anskaffe seg hønsehauken Mabel. Interessen for rovfugler har fulgt henne gjennom hele livet, og som falkoner er hun ikke ukjent med temming av rovfugler. Men hønsehauken er i en egen liga. Der falker opp gjennom historien er blitt beskrevet som «den mest perfekte inkarnasjon av kraft, fart og eleganse», representerer hønsehauker «død og trøbbel - nifse blekøyde psykopater som levde og drepte i tette skoger». De tok mange år før forfatteren skjønte at denne glorifiseringen av falkene i like stor grad skyldes dem som fikk fly dem. Falken trenger et stort område og boltre seg på, og passet derfor for dem som eide eller kjente noen med store landeiendommer. Dette i motsetning til hønsehauken, som kan fly nesten hvor det skal være.

Farens bortgang røsker opp en viktig rot i Helens liv. Hun orker ikke møte mennesker – trekker seg bort fra nesten alt sosialt liv. Livet hennes blir hauken Mabel, som hun gradvis temmer og like gradvis blir mer og mer i ett med fuglen. Hauken lever i nået, og forholder seg kynisk til omgivelsene. Forfatteren beundrer fuglen for disse egenskapene og i sin desperate sorg, lever hun seg mer og mer inn i fuglens virkelighet. Hun håndterer ikke sorgen før hun greier å skille mellom seg selv og fuglen.

At Helen Macdonald byr så mye på seg selv, er med på å gi boken en helt spesiell nerve. Samtidig er ikke dette en introvert bok. Hun referere mye til falkoneringens historie, og trekker særlig fram boken Goshawk av T. H. White (mannen bak romanen Sverdet i stenen). White skrev på 1930-tallet en bok om sitt mislykkede forsøk på å temme hønsehauken Gos, hvor han stort sett gjør alle feil mann kan gjøre. Og denne parallellhistorien fungerer glimrende ved siden av Macdonalds egne erfaringer.