Riggan Thomson (Keaton) er en filmkjendis hvis karriere er på hell og han har derfor engasjert seg i teaterverdenen der han både fornyer, regisserer og spiller hovedrollen i et klassisk Broadway-stykke. Tidligere er han kjent som superhelten «Birdman», et alter ego som hjemsøker han støtt og stadig og som blir en plage og en provokasjon. Problemer starter når en av skuespillerne skader seg rett før premieren og må skiftes ut, men til Riggans glede får de tak i Mike Shiner (Norton) , et stort navn i bransjen, men som det skal vise seg også er en vanskelig person å forholde seg til.

Innledningsvis blir vi kastet inn i det klaustrofobiske miljøet som gjelder gjennom hele filmen som regel backstage på Broadway og på selve scenen. Vi får følelsen av å titte bak kulissene, bli med skuespillerne inn i det aller helligste, komme inn under huden på dem når de repeterer rollene sine. Alle gnisninger dem imellom før stykket som skal oppføres sitter som det skal tar tid.

 Hele filmen kan gi inntrykk av å være et satirisk blikk på Keatons karriere da han en gang i sine glansdager var Batman. Dette er langt i fra sannheten for Keaton er ingen avdanka skuespiller, og gjør en av sine aller beste skuespillerprestasjoner på lang tid. De andre blir satt noe i skyggen av ham, men Naomi Watts spiller en fantastisk karakter som en nevrotisk tristesse og Emma Stone er like falleferdig som Riggan og spiller hans datter. Galifianakis portretterer feilfritt den eneste karakteren som har beina sånn noenlunde på bakken. Til slutt må Norton få en velfortjent applaus for sin rolle som plageånd og eksentriker. Grunnet alle disse karakterene blir filmen velkomponert og interessant.