Thorkildsen bruker to begreper for å belyse praksisen rundt ivaretakelsen av barns rettigheter i Norge. Det ene er «tabukultur» og det andre er «problemforflytning». Begrepene er nyttige og gir en troverdig forklaring på hvorfor samfunnet ikke klarer å stable på beina et hjelpeapparat som kan ivareta barnas rettigheter.

Tabukulturens opprinnelse bygger på at det som skjer innenfor hjemmets fire vegger skal holdes der. Gradvis har utviklingen gått i retning av større åpenhet. Imidlertid er noe av problematikken at en som privatperson eller ansatt i det offentlige ikke i stor nok grad tar innover seg plikten til å melde fra ved bekymringer. Det er lett å tenke at bekymringer sikkert er grunnløse, eller at noen andre melder fra. Dessverre er det flere eksempler i den siste tida som viser at manglende meldinger kan få fatale utfall.

Problemforflytning handler om at man ikke klarer å forstå måten barn kommuniserer på. I følge denne teorien har det i de siste årene vært en overdiagnostisering av barn med «atferdsvansker»- og konsekvensene av dette har vært å prøve å korrigere barnet til mer akseptabel atferd. Hele programmer er laget og igangsatt for eksempel i norske barnehager og skoler som belønner «positiv oppførsel». Innvendingen mot denne tankegangen er at den tar sikte på å korrigere atferd, og underminerer årsaken til atferden.

I det hele tatt synes jeg boka er vellykket i at den tar opp aktuelle problemstillinger som også handler om konkret politikk. Forfatteren begrunner sine synspunkter og underbygger ofte med forskning. Det er et betent tema med mye følelser og sterke meninger, og uansett hva man måtte mene om forfatterens meninger, er det en erkjennelse at tabukulturen fremdeles er et problem