Arnaldur Indridasons bøker er oversatt til mange språk, og han har mottatt mange internasjonale priser. Ifølge Indridason selv skyldes dette Erlendur Sveinsson, en desillusjonert og deprimert skandinavisk politimann. Og det er serien om denne detektiven Indridason er mest kjent for. Men han skriver også enkeltstående romaner, som «Skuggasund». Her er handlingen lagt til andre verdenskrig og i dag:

En mann blir funnet myrdet i sin egen seng, og politiet finner en bunke med gamle avisutklipp på skrivebordet hans. Avisklippene handler om en ung kvinne som i 1944 ble kvalt og dumpet bak Nasjonalteateret i Reykjavik. Politiet øyner raskt en sammenheng mellom de to drapene, og den pensjonerte politimannen Konrad får oppgaven med å nøste opp trådene.

Historien beveger seg mellom fortid og nåtid, vi får innblikk i krigstidens Reykjavik, som var okkupert av britiske og amerikanske tropper, noe som skapte mange problemer fordi befolkningen ble fordoblet på veldig kort tid.

Plottet i boka er kanskje ikke så veldig komplisert, det er vel heller karakterene som driver handlingen framover. Indridason sier selv at han alltid legger vekt på arbeidet med karakterene, mer enn på plot og cliffhangers, for hvis leserne ikke interesserer seg for personene, er det ikke noen vits å fortelle historien.

Jeg synes at Indridason er god på å skildre stemninger og få fram en atmosfære i bøkene sine, det gjelder også «Skuggasund». Livet på den islandske landbygda kommer ganske tett på oss, og gir oss kanskje et mer nyansert bilde av Island enn det turistbrosjyrer klarer.  Slik sett omhandler bøkene til Indridason mye mer enn bare en krimhistorie!