Emilia forteller fra sitt liv. Hun er nå pensjonist. Før, da var alt meget bedre i følge henne! I de gode dagene da Romania ble styrt av Ceausescu (1918-1989).  Alle hadde arbeid . Det ble ikke stilt så store krav til produktivitet. På Emilas arbeidsplass hadde de en grei og forståelsesfull  sjef. Arbeiderne stod på og jobbet effektivt fram til lunch. Resten av arbeidsdagen drakk de øl og spilte forskjellige spill. Innimellom kom det prominente gjester på bedriftsbesøk. Da ble fasadene flikket på med maling og blomster. Et par pene unge mennesker dukket opp. De skulle illudere og være arbeidere der under besøket.

Emilia synes hun har alt å takke kommunistregime for. Hun ser med gru tilbake på sin oppvekst på landsbygda. Hun er ufrivillig morsom når hun forteller om sin reise derfra og hvor godt det gikk henne i byen. Nåtiden derimot, har hun ikke mye pent å si om.

Emilia utfordres både av sin datter, av venner og av naboer. Var livet i Ceausescus Romania virkelig så rosenrødt? Aner vi et snev av ny erkjennelse (eller av hukommelse)  hos Emilia på slutten av boka?

 Samtidslitteratur fra Romania blir sjelden oversatt til norsk. Forfatteren, Dan Lungu (f. 1969), er en av landets mest populære forfattere.  Interessant og morsomt  å stifte bekjentskap med hans forfatterskap!