I sitt essey fra 1949 ‘Cultural criticism and society’ skrev den tyske filosofen Theodor W. Adorno “to write poetry after Auschwitz is barbaric”. Men 70 år, utallige kriger og flere folkemord senere viser Det svenske akademiet og Nobelkomite at det går an ikke bare å skrive poesi etter de aller verste forbrytelsene men at man også kan benekte at de fant sted – og likevel få Nobelpris i litteratur for det.

I dag finner det sted Nobelprisutdeling for bl.a. litteratur og som de aller fleste litteraturinteresserte allerede har fått med seg så er det en ‘kontroversiell’ person som får den gjeve prisen for 2019 – nemlig østerrikeren Peter Handke. Dramatiker, forfatter, dikter, manusforfatter, filmskaper, skuespiller (og mye mer) Handke opplevde høydepunktet i sin karriere på 1970- og 80-tallet, mens i de senere årene brukte han sitt talent og sine krefter ikke så sjelden  til å forsvare sine makabre politiske holdninger, både gjennom mange intervjuer og litteratur han skrev.

Likevel ved flere anledninger hevder Det svenske akademiet at det ikke er det politiske mennesket Peter Handke som får prisen men at deres valg hviler først og fremst på litterær kvalitet og fornyende språk under hele hans forfatterskap. Det kan skje at språket er/var fornyende, men budskapet  han formidler virker å ha arketypiske trekk sett altfor mange ganger før. For meg ser det ut som om hele Handkes forfatterskap enten ikke er kjent for Det svenske akademiet eller er det slik at de ikke opplever det som problematisk at Nobelprisvinneren for litteratur for 2019 i flere av sine litterære verk benekter folkemordet i Srebrenica, tråkker ned på de drepte ofrene og pårørende og viser stor forståelse for krigsforbrytere (f.eks. i «Eine winterliche Reise zu den Flüssen Donau, Save, Morawa und Drina oder Gerechtigkeit für Serbien» og«Sommerlicher Nachtrag zu einer winterlichen Reise» fra 1996). Flere forfattere og journalister har reagert med avsky etter at Akademiets valg ble kjent – og en av dem som kom med de aller grundigste analyser av Handkes forfatterskap og politiske engasjement er den amerikanske journalisten og forfatteren Peter Maas.

I stedet for å anbefale en eller annen film i hvis produksjon Peter Handke var involvert, og noen av dem oppleves den dag i dag som uforglemmelige stykker av filmkunst, ønsker jeg heller å anbefale på nytt en film om forbrytelser utført på et hotell som Handke aldri fikk seg tid til å lage en film eller skrive et manus om. Selv om han hadde mulighet for det – for ifølge Maas’ undersøkelser var Handke innlosjert på hotellet under minst et av sine mange besøk i området kort tid etter krigens slutt, hvor flere av forbrytelser (henrettelser og massevoldtekt) fant sted.

Handlingen i filmen ‘For those who can tell no tales’, regissert av Gullbjørnvinneren fra 2006 Jasmila Zbanic, foregår i byen Visegrad i Bosnia-Hercegovina. Kym Vercoe, ei skuespillerine fra Australia, er ansvarlig for manuset som er basert på hennes egne opplevelser og hun spiller også seg selv i filmen. Vercoe er en av mange hundre tusener turister som besøker Bosnia-Hercegovina hvert år. Først etter at hun er tilbake hjemme i Sydney, Australia, finner hun ut at hotellet Vilina Vlas som hun var innlosjert på under sitt opphold i Visegrad, ble brukt som fengsel hvor bosniske jenter og kvinner ble systematisk voldtatt og drept av militante nasjonalister. Sjokkert over sine oppdagelser bestemmer hun seg for å reise tilbake til Visegrad for å finne ut mer om dette.

Med filmen ‘For those who can tell no tales’ fortsetter filmskaperen Jasmila Zbanic å ta opp vanskelige temaer fra Europas nære fortid og å vise sin støtte til kvinner i denne delen av verden. Filmen er også å anse som et viktig bidrag i dagens postfakta-samfunn hvor selv akademikere i Nobelkomite viser seg å ikke være immune mot konspirasjonsteorier og velger å belønne arbeidet til en folkemordfornekter. På tross av et veldig begrenset budsjett som er lett å registrere av vanlig tilskuer, har filmen stort sett fått god kritikk på filmfestivaler over hele verden, bl.a. i Toronto, men den har aldri fått ordinær kinovisning i Norge. Det er engelsk tale i filmen, og dvd-en har verken engelske eller norske undertekster, dessverre.