Simon Sebag Montefiore er historiker og har skrevet flere interessante fagbøker; bla om biografier om Stalin og Jerusalem. Årets bok er en politisk roman fra Moskva og året er 1945.

Boken åpner med at to tenåringer dør, noe som tilsynelatende virker som en tragisk ulykke. Men var det egentlig det? Begge var del av en hemmelig klubb, som var grunnlagt med utgangspunkt i en dyp beundring for Alexandr Pusjkin diktning, og ulykken skjer etter å ha gjenskapt en duell fra Eugene Onegin.

Vi tas så noen uker tilbake i tid, til den prestisjetunge skole 801. Dette er den beste skolen i Moskva, skolen hvor barna til de største partipampene går, skolen hvor Stalins egne barn gikk. Til denne skolen kommer Andrei, sønn av en såkalt fiende av folket. Han er tatt inn på skolen pga sitt gode hode og en forståelsesfull rektor. Andrei imponerer sine klassekamerater med sin kunnskap om lyrikk og da særlig Pusjkin, og han inviteres med i «De uhelbredelige romantikeres klubb». Denne klubben består av barna til et medlem av politbyrået, en ambassadør, en høytstående offiser i flyvåpenet, en filmstjerne, ministeren for flyproduksjon, helseministeren og ministeren statskontroll. Og et av prosjektene til denne klubben, er det de kaller for Spillet; gjenskapingen av duellen som skal ende så fatalt.

Det ingen «vanlige» politifolk som vil ta i denne saken, når de skjønner hvor høytstående personer barnas foreldre er. Saken etterforskes derfor på høyeste nivå – av det hemmelige politi. Og i god stalinistisk ånd, er det dermed duket for en rekke konspiratoriske feiltolkninger – eller er det feiltolkninger? I hvilken grad er dette ungdommers naive og til dels romantiske verk, eller stikker dette dypere og kan det involvere deres foreldre?

Ungdommene arresteres og utsettes for harde avhør i det beryktede  Lubjanka-fengselet. Etter hvert trekkes også klassekamerater, søsken og foreldre inn. Mange har hemmeligheter, men hvor mye er man villig til å ofre – hvem er man villig til å angi - for å holde på disse?

Boken holder etter min mening et høyt nivå hele tiden. Vi får de klaustrofobiske skildringene fra Lubjanka-fengselet, vi får hverdagslivet til høytstående politbyråmedlemmer, vi får føle på Stalins ekstreme paranoia (han engasjerer seg personlig i denne saken siden den involverer så mange nære medarbeidere).

Var dette et uhell, et mord, en selvmordspakt eller en konspirasjon mot staten, med mulige tråder helt opp i politbyråets øverste kretser?