Åtti år gamle Signe bor på et sykehjem. I hennes verden kommer tankene hulter til bulter: mat som byr henne imot, stygge klær hun ikke vil ha på seg, bekymring for moren og fremmede hender som vasker henne. Og hun vil så gjerne klippe gresset som vokser utenfor vinduet.

Hvordan oppleves det å være dement? Minnene mellom nåtiden og barndommen er borte.

Av og til får hun besøk av en dame som kaller henne «mor», men moren er jo ikke her. Signe har dårlig samvittighet for at hun ikke klarer å passe bedre på moren sin. Her kommer barndommens opplevelser inn, - en far hun har møtt bare én gang og en mor som ikke taklet livet sitt. Signe går ut og inn av rom som ikke er hennes, hun rydder i andres garderober, er urolig og vil bare hjem til moren i Tåsenveien 5.

På et sted hvor det bor mennesker som ikke husker noe fra et øyeblikk til et annet, må det nødvendigvis oppstå mange underlige situasjoner. Det gjør det også i denne boka. Her går tragiske og komiske hendelser hånd i hånd. Alt er i beste mening fra beboernes side.

Hvordan kan man fortelle en historie om minner når alt er glemt? Dette er en rørende, troverdig og lærerik liten roman om en dame som har et langt liv bak seg, men som har bare noen brokker av barndommens minner igjen.