«Vi hadde langt, svart hår og brede plattføtter og var ikke særlig høye. Noen av oss hadde ikke spist annet enn risvelling som barn og hadde krumme bein, og noen av oss var bare fjorten og fremdeles barn selv. Noen av oss var fra byen og gikk i smarte byantrekk, men mange flere av oss var fra landet og gikk med den samme, gamle kimonoen her som vi hadde gått med i årevis - falmet, arvet etter en søster, lappet og farget om igjen flere ganger.»

Slik starter boka om en gruppe unge japanske kvinner som en gang på 1920-tallet forlater hjemlandet til noe de tror er en ny og bedre tilværelse i California. De ser på bildene av de kjekke mennene de har brevvekslet med og som de nå skal møte for første gang. Vel framme på kaia kjenner de ikke igjen mennene fra fotografiene som viser seg å være mange år gamle. Livet blir noe helt annet enn de hadde forventet. De må ta til takke med den mannen de får. Et liv med elendige boforhold, overgrep, barnefødsler, strevsomt arbeid og hverdagsrasisme. Selv befinner de seg langt nede på den sosiale rangstigen, mens barna blir integrert i det nye samfunnet og skammer seg over sine foreldre. Etter bombingen av Pearl Harbor, blir det nye problemer for japanerne i USA. Rykter om internering svirrer. Japanerne forsvinner. Først mennene, deretter kvinnene og tilslutt må de alle forlate hjemmene sine.

Buddha på loftet er en vi-fortelling, en fascinerende formidling av en kollektiv tragedie. På denne måten belyses mange av kvinneskjebnene. Når japanerne forsvinner, er det deres tidligere naboer og bekjente som er det kollektive «vi». De lurer på hvor japanerne ble av, og så blir det stille.