Filmen er mørk på tross av at fargene er gjennomgående lyse. Vi begynner å tvile på våre egne øyne. Diktning og virkelighet glir over i hverandre på en mesterlig måte.
Handlingen er lagt til Frankrike. Germain er en middelaldrende, desillusjonert lektor (en slektning av Dag Solstads mistilpassede lektorer?). Han underviser på en videregående skole. Det er ikke med stor entusiasme han setter seg til for å rette skolestiler. En stil klarer mot all forventning  å vekke hans interesse.  Claude, 16 år, beskriver og utleverer familielivet til en klassekamerat. Claude skriver godt og han avslutter med: fortsettelse følger… Ganske raskt er Germain hekta på Claudes historier fra denne familiens liv.  Læreren oppmuntrer sin elev til å skrive mer. Han gir ham privattimer og veileder ham. Uhyggen kommer snikende. For hvem er det egentlig som veileder hvem? Blir kameratens familieliv regissert og i tilfelle av hvem? Følelsen av at katastrofen nærmer seg blir sterkere og sterkere.

Francois Ozon har som oftest overraskende vendinger i sine filmer. Etter min mening er dette av hans aller beste! Se den!