Vi er i Leningrad i 1941. Hitlers mål er å utslette hele byen. Befolkningen går mot en av de kaldeste vintrene noensinne. Mange har klart å flykte eller blitt evakuert, men det store flertallet er igjen. De fryser og de sulter. For alle gjelder kampen om å overleve. Innen kunstnerkretser kjempes det i tillegg en annen kamp, - om å være den beste og mest populære komponisten, musikeren eller dirigenten.

Leningrad filharmoniske orkester evakueres, og tilbake i byen blir det annenrangs radio-orkestret. Dirigenten, Karl Eliasberg, får i oppdrag å sette opp Sjostakovitsj’ 7.symfoni sommeren 1942. Mange av orkestrets medlemmer er døde. De som er igjen er så utmattet av sult og sykdom at de knapt kan løfte en fiolinbue. Dirigenten insisterer på å gjennomføre konserten, men alt virker håpløst.

Sjostakovitsj er besatt av arbeidet sitt som komponist. Familien går for lut og kaldt vann.  Dirigenten er hans rake motsetning, en underlig mann som sies å ha en hjerteløs tilnærming til arbeidet: «Jeg ble født uten hjerte. Selvsagt har jeg ikke noe hjerte! For mange år siden, i den trappen i Leningrad, ga jeg mitt hjerte til Sjostakovitsj.»