De fleste av oss amatørfotografene og regissørene av private familiefilmer, som ingen andre enn våre nærmeste orker å se, vurderer omhyggelig pris og kvalitet til flere forskjellige foto- og videokameraer før vi slår til. De skal være gode, vare lenge og ikke koste all verden – helst kombinasjon av alt dette.

Noen av oss er kjempeivrige og vil helst ha den siste modellen. For oss andre igjen er det ikke så sjeldent noe så banalt som et uhell som bestemmer når vi skal kjøpe et nytt kamera. For det skjer, dessverre, at vi er uforsiktige og at vi får vårt kamera knust før vi er blitt fortrolige med det. Ja, noen ganger før vi engang har klippet sammen vår første film, for eksempel fjorårets ferie i Kroatia. Emud Burnat er ikke mer klossete enn oss andre, men han har likevel vært så uheldig at han har vært nødt til å bytte 5 kameraer i løpet av veldig kort tid.

Dokumentarfilmen «5 Broken cameras» handler, tilsynelatende, nettopp om dem - de 5 kameraene som den palestinske regissøren Emud Burnat fikk knust av israelske militære mens han prøvde å feste til filmen (rettere sagt - feste til minnebrikke) livet til sin egen familie og sine venner under okkupasjon. Og livet på Vestbredden er alt annet enn enkelt. Et filmkamera gir ingen garanti for at grusomme ting ikke skal skje – dette får vi gjennom Emud’s dokumentarfilm erfare.  «5 Broken cameras», som er produsert av den israelske regissøren og fredsaktivisten Guy Davidi, ble Oscarnominert  i 2013, men der var det  en annen spennende film som vant prisen – den svensk/britiske dokumentaren «Searching for Suger Man».