En ung mann, med alvorlige hodeskader, fraktes til sykehuset i Trieste i 1943. Han identifiseres ut fra en navnelapp i jakken han har på seg. Selv lider han av totalt hukommelsestap – han har overhode ingen minner og heller ikke noe språk. Da han blir frisk nok, sendes Sampo Karjalainen hjem til Finland. Legen håper at kontakten med fedrelandet vil bidra til at minnene hans vekkes.

Vi følger Sampo i hans jakt på seg selv i et krigsherjet Finland. Han får en seng på et sykehus i Helsinki, og blir tatt vare på av den noe uortodokse kapellanen Koskela. I sine daglige undervisningstimer med kapellanen, innvies Sampo i det finske språk, gjennom samtaler, bønn og ikke minst gjennom de fantastiske historiene i det finske nasjonaleposet Kalevala.

Alle ord må læres, og hvert ord må gis en referanse. Sampos språk blir sakte til gjennom hans ulike opplevelser.

Dette er en vond, men også humoristisk bok om søken etter en identitet og hvordan man lærer et språk, når man ikke har noen knagger å henge læringen på. Alt i rammene av et krigsherjet Europa, med mange rotløse mennesker på jakt etter en mening.
Språket et lett og elegant, jeg tok meg flere ganger i å måtte lese en setning om igjen fordi skildringene var så annerledes men allikevel så presise.

Dette er en bok som ikke slipper taket, selv etter at den er lest.