Første delen av boka er en sterk skildring av livet på barnehjemmet; alt fra de som jobber der, de andre barnehjemsbarna, og hvordan de greier å skape seg en form for hverdag på et sted med mangel på det meste; fra kjærlighet og omsorg til leker og mat.

Krigen er så godt som over, og Eduard vil hjem til sin mor i Leningrad. Sammen med en kamerat rømmer han; og legger ut på en reise som skal vare i seks år.
Og denne reisen er som er roadmovie, bare at den gjennomføres med tog. Forfatteren arbeider i dag som scenograf, og dette kan en ane i måten han skriver på. Han skildrer livet langs jernbanen med maleriske ord; det er lett å se for seg de overfylte stasjonsområdene, hvor togene fra fronten er fylt med syke, lemlestede og nedbrutte soldater, mens nye vogner sendes i samme retning med våpen, proviant og nye soldater. Alle steder står gråtende kvinner som leter etter sine kjære.

Midt dette kaoset er lille Eduard på vei hjem, som blindpassasjer. Han overlever ved å lage Stalin og Lenins profiler med ståltråd, slå seg sammen med en gjeng som har spesialisert seg på å rane togpassasjerer og bo med hjemløse i skogen. Om vinteren melder han seg til politiet i den byen han er, og «overvintrer» på et barnehjem før han på våren rømmer videre.

Boka har et fargerikt språk, både ved at det sceniske beskrives så godt, men også ved at språkbruken varierer fra denne varme beskrivende skildringen, til et ganske tøft gatespråk. Denne kontrasten i språkbruken synes jeg fungerer veldig bra, og bidrar til å gjøre dette til en minneverdige reise for oss lesere

Med Stalin som gudfar er gitt ut av Cappelen Damm, i en serie de kaller Petrusjka. Dette er en serie med russisk samtidslitteratur.