Hun har vært ny så mange ganger at hun ikke lenger vet hvem hun er, eller hvor hun hører hjemme. Hun synes ikke det er hun som er ny, det er klassen som er ny. Mammaen til Veronika heter Mai. Det lyder litt som meg. Meg, meg, meg. Veronika tenker at det nok ikke er helt tilfeldig. Mamma blir fort lei av ting, som kjærester, leiligheter og steder. Da må de flytte på seg igjen. Det er ikke lett å komme inn i en ny klasse, og gang på gang skulle finne sin plass der alle de andre allerede har funnet sin. Det pleier å ta lang tid før Veronika får noen venninne, og da er det som regel for sent, for da er flyttebilen allerede bestilt. Men ikke denne gangen. Denne gangen skal det bli annerledes, for nå kjenner Veronika at hun ikke vil dette lenger.
En kort og poetisk bok om det å bare ha seg selv å stole på. Boken er flott illustrert av Stian Hole.