Spinneriet har ligget uvirksomt i flere år, og nå ønsker han at Jangos skal få det til å fungere igjen.

På sin reise til Aina får Jangos høre noen svært tvilsomme og til dels skremmende historier om de ville og usiviliserte menneskene som bor på stedet. Aina er befolket av noen få eldre menn, men påfallende mange kvinner og barn. Ingen av barna er under fire år. Mennene i landsbyen er enten tatt til fange av bulgarerne, de kan være med partisanene i fjellene eller de kjemper i krigen andre steder. Mange av kvinnene er enker, og Jangos innlosjeres hos enker med ledige rom. Enkene er underernærte på intim kontakt med menn og bruker derfor Jangos til å lette på trykket.

Til å begynne med synes han at dette er fullstendig galt og umoralsk, men venner seg fort til situasjonen. Jangos taper sitt hjerte til enken Maria. Mannen hennes ble tatt til fange av bulgarerne, og hun er sikker på at han er død. Men hun er ikke villere enn at hun velger å forbli ærbar til hun har fått bekreftet at mannen hennes virkelig er død.

Det er ikke bare bomullsspinneriet som opptar landsbybeboerne. Det gjør også byens staselige 350-kilos kirkeklokke. Skamløse bulgarere har stukket av med kirkeklokken, og den må bringes tilbake for en hver pris. Jangos, som i løpet av kort tid er blitt den lille byens helt, legger ut på en farefull ferd gjennom Makedonias storslåtte fjellheim for å hente hjem klokken. Han er en selvskreven kandidat for ekspedisjonen som skal redde landsbyens uerstattelige kirkeklokke fordi han regnes for å være en lykkemann!
Reisefølget som skal hente kirkeklokken består av den gamle gjeteren Christofis, den uortodokse landsbypresten Kolkis samt språkmektige Galus. For å kunne frakte den 350 kg tunge klokke hjem igjen, har de med seg en kjerre. Denne fyller de med all slags våpen, mat og drikke. Drahjelp får de av eslene med de stolte navnene Akilles og Alkibiades. For ikke å vekke oppsikt er de forkledd som pilegrimer.

Finner de barske karene klokken? Får de den med seg? Og hva med den ventende Maria? Vi følger denne usannsynlige gjengen gjennom en storslått natur, til tider ganske alvorlig, men ikke minst ubetalelig lystig ferd gjennom en verden få av oss kjenner til. Vi møter tyske soldater, gjetere, smuglere og strenge (og ikke fullt så strenge) nonner.

”Klokken i Makedonia” har mye humor. Boka har et glitrende persongalleri, og selv om handling virker fullstendig urealistisk, er historien skrevet på en måte som gjør at alt virker troverdig. Man blir i godt humør av å tenke på boka, og mer skal vel ikke til? Det er fristende å pakke kofferten for å reise til nordlige Hellas. Kanskje man finner landsbyen og kan treffe hovedpersonene igjen?
Hvis du har lyst på å lese en bok med lun og frodig humor, så er denne boka virkelig et blinkskudd. En sann fryd fra første til siste side.