En biografi sier ikke sannheten om et liv, men man kan lese hva slags historier som diktes opp, mener forfatteren. Han sier også at man skal mistro minnene, men man kan nyte dem.
Erindringer er en samling full av minner; om driftige forfedre som dyrket jorda, om andre forfattere og mennesker han har møtt. Forfatteren vender stadig tilbake til døden, og det er kanskje ikke så underlig når vi vet at han var alvorlig tuberkulosesyk som barn.

Det viktigste i Lindgrens tekster er ofte det som ikke står, som i beskrivelsen av morens dødsleie. Han sier til seg selv at dette er hans viktigste samtale, men de ender opp med å snakke om hva som er best å kle på seg i kulda og hvordan man skal lage ovnstørket reinkjøtt. Slik beskriver han forholdet mellom mor og sønn ved å vise hva de tiet om.
Minnene inneholder mye livsfilosofi, og det åpnes et vindu på gløtt inn i forfatterens liv. Som i de andre av Lindgrens bøker, finner vi også her humor og galskap i skjønn forening; som da russiske myndigheter tok styringen i Thomas Manns begravelse. Eller om en spion som våkner til live etter at dødsmasken hans er tatt bort.

At Lindgren er en god forteller, bør det ikke herske noen tvil om. Og hva som er sannhet eller livlig fantasi i denne boka, - ja, det kan vi lure på.