På vei til ingensteds er et slag i magen av en roman. Den tar fra deg nattesøvnen, men gir ny innsikt i menneskelivets kronglete irrganger. Sejranovic presenterer et troverdig persongalleri og et mangslungent liv i Bosnia, Kroatia og Norge. Det er ingen bok til lyst og glede, men snarere til sorg og smerte. Etter å ha lest boka, begynner tankene å kverne. Forstyrrende og fabelaktig. Akkurat slik en god og viktig bok skal være!

Sejranovic bodde i Kroatia da krigen på Balkan startet, og kom til Norge som flyktning i 1993. På vei til ingensteds vant den viktigste litterære prisen for sørslaviske språk i 2008.
Vi møter den fraværende moren, den kritiske faren, de kjærlige besteforeldrene, den underlige onkel Alija, de to kvinnene Sara og Selma, kollegaen Lars, snekkeren Marko og de to punkrockerne Kole og Rale (den ene dør av en overdose heroin, den andre av en overdose nasjonalisme). Hovedpersonen vokser opp hos besteforeldrene.

Mange av oss lesere er vokst opp under trygge forhold. Vi vet ikke hva det vil si å være på flukt eller å bosette seg i et annet land. Hva vet de fleste av oss om krigen på Balkan? Vi leser boka ut ifra våre forutsetninger og de kunnskapene vi har tilegnet oss. Selve følelsene av å være flyktning kan vi ikke kjenne igjen.
Romanen er som et stort puslespill der forfatteren har lagt alle bitene hulter til bulter. Han gir oss noen av bitene, noen her og noen der. Til slutt er nesten hele puslespillet ferdig, men noen biter mangler fortsatt. Jeg ønsker at hovedpersonen i romanen finner de siste bitene i og at han får et bra liv.