Journalisten Barbara Demic flyttet til Seoul i 2001, som korrespondent for Los Angeles Times, med ansvar for både Nord-Korea og Sør-Korea. Det er en ufording for henne å dekke Nord-Korea. Jorunalister slipper knapt nok inn, og gjør de det, er det kun en velregisert utgave av landet de får se. For å skjønne mer av dette svært lukkede landet, begynner Barbara Demic å intervjue avhoppede Nord-Koreanere. I denne boken følger vi seks ulike skjebner over en 15-års periode, fra ca 1990. Samtidig som vi får blikk bakover, til Kim Il Sungs maktovertakelse i 1947, Koreakrigen, Kim Jung Il’s maktovertakelse i 1994 og den store hungerskatastrofen i perioden 1995-1998, hvor rundt 2 millioner døde (200 000 iflg de offisielle myndighetene)

Man kan selvfølgelig spørre hvor objektiv er informasjonene fra avhopede nord-koreanere? Intervjuobjektene virker troverdige. Dette er ikke samtaler basert på systemkritiske nord-koreanere. Det er samtaler med personer som av ulike årsaker gikk fra å være svært så regimetro borgere, til å få sådd det lille frøet av tvil eller som rett og slett innså at man måtte vekk for å overleve.
Nord-Korea er et ekstremt lukket land. Innbyggerne vet så godt som ingenting om hvordan resten av verden ser ut. For eksempel får man fra ung alder høre at ingen barn har det så godt som barn i Nord-Korea, og når man er fullstendig avsondret fra informasjon utenfra, skal det godt gjøres å ikke tro på dette. I tillegg er enkeltmennesket godt overvåket. I alle oppganger eller boligområder, er det til en hver tid en leder for nabolagskooperativet. Dennes oppgave er å melde fra om alle som klager eller er kritiske. Og alle midler er tillatt for å røyke ut illojale naboer. Det enkleste måten er å starte klagingen på systemet selv, for å se hvem som henger seg på…og dermed angi dem.
Boka gir et unikt innsyn i et lukket land