Filmen er regissert av Luchino Visconti og hovedrolleinnehaverne er Dirk Bogarde og Bjørn Andrésen. Filmen er basert på romanen Death in Venice som første gang ble publisert i 1912 med tittelen: 'Der tod in Venedig' skrevet av Thomas Mann. Filmen ble blant annet nominert til beste skuespiller, best regi og den beste filmen under Cannes film festival i 1971.

Gustav Von Aschenbach (Bogarde) reiser til Venezia av helsemessige årsaker. Her blir han bergtatt av den utrolige skjønnheten til en polsk gutt med navnet Tadizio som har leid seg inn på samme hotell som han selv.
Mens Aschenbach i romanen er en forfatter har Visconti i filmen gjort ham til en kompositør. Filmen flyter avgårde og akkompagneres av Gustav Mahlers vakre musikk. Aschenbach prøver å finne freden og roen, men byen hjemsøkes av et kolera utbrudd som byens myndigheter ikke informerer innbyggerne om av frykt for at turistene skal forlate byen. Aschenbach og andre turister reiser på utflukter og skjønner at noe er veldig galt. Aschenbach bestemmer seg for å forlate byen, men blir allikevel i et øyeblikks impulshandling. Revitalisert av Tadizios tilstedeværelse besøker han barbereren som rekonstruerer ham tilbake til noe som har gått tapt ved å farge det grå håret hans mørkt og farge leppene hans slik at han skal se yngre ut. I det han skal forlate barbererens sjappe utbryter barbereren at nå er Aschenbach klar til å møte kjærligheten når det skal være. Aschenbach betrakter Tadizio fra distanse hele tiden og involverer seg mye i hans liv og levne selv om de aldri snakker direkte til hverandre. Man kan sense spenningene mellom dem. Filmen er vakkert koreografert og er stort sett tro mot boken.