At Anders T. Andersen hadde skrevet bok kom ganske så overraskende på undertegnede. Andersen er jo fra før en kjent skikkelse fra ulike scener i norsk kulturliv. Kritikerrost regissør både på teaterscenen og bak kamera i tv-dramatiseringen av Anne B. Ragdes ”Berlinerpoplene”. Derfor var det spennende å se hva Andersen kunne få til i bokform, for han enda en kulturarena.

Kort fortalt handler boka om Thomas Olsen. En egentlig ganske vanlig mann, dessverre født inn i en (forhåpentligvis) ganske uvanlig familie.
Vi følger Thomas, født inn i en dysfunskjonell familie med en far som er altfor glad i sterk drikke og en mor som lukker øynene for alt det vonde. Dette er først og fremst skildringen av et beksvart oppvekstmiljø, hvor hovedpersonens eneste mål blir overlevelse. Historien er en oppnøsting av tanker, følelser og opplevelser fra Thomas Olsens liv. Triggeren for denne oppnøstingen er farens død – selvmordet – som leder Thomas tilbake i tid. Oppveksten, moren, broren og sitt eget liv.

Dette er en roman som best kan beskrives som en reise gjennom de svarteste samtidsproblemer. Den er godt skrevet, med Thomas som jeg-person. Mye av dialogen og jeg-personens gjengivelse er på et noe oppkonstruert østlandsmål, som kan gjøre det utfordrende for leseren i enkelte partier. Samtidig er denne uttrykksformen effektiv for å beskrive det dystre, det håpløse i hele historien. Som anmelderen i Aftenposten så beskrivende oppsummerte om stemningen i boken: ”… for i det hele tatt å holde ut i et univers der det beste man kan tillate seg å drømme om, er skyet oppholdsvær.”
Tittelen på boka er på ingen måte en overdrivelse. God lesning….