Skjønt ”samtid” viste seg å være litt upresist. Boken utkom i Russland i 1991, men ble først oversatt til norsk i 2010.

Rammen om fortellingen er Moskva like før Sovjetunionens sammenbrudd.  Det er et bilde av et samfunn i dyp sosial og moralsk krise som tegnes opp. Det som løfter historien er en svart, røff humor. Fortelleren er den middelaldrene, kvinnlige forfatteren Anna Andrianovna. Hun lever et slitsomt liv med dårlig økonomi og et konfliktfylte forhold til sine nærmeste. Hun har tatt på seg mye ansvar. Hun har omsorgen for sitt eldste barnebarn. Han bor hos henne. Hun har et svært dårlig forhold til både sin datter og sin mor. Begge har, imidlertid, fått bo i hennes leilighet i perioder. (Nå var det opprinnelig hennes mor som hadde kontrakt på leiligheten.) Datteren bodde der sammen med sin ektemann i et meget kortvarig ekteskap. Som om ikke dette var nok,  har Annas sønn nettopp sluppet ut av fengsel og han driver økonomisk utpressing av sin mor.

Humoren redder, som før nevnt, boken fra den rene tristesse. Scenen der Anna finner sin datters dagbok og kommenterer hennes kjærlighetshistorie er ubetalelig.
Dessuten, er Anna egentlig den omsorgsfulle og oppofrende datteren/moren/bestemoren hun gir inntrykk av å være? Hvorfor nekter hun å åpne døren når hennes datter kommer for å treffe sin sønn?  Er hun så opptatt av familiens ve og vel som det  kan virke? Kvinne- og omsorgsrollen problematiseres på en interessant måte. Tankevekkende er det når Petrusjevskaja beskriver det ambivalente kjærlighetsforholdet mellom nære slektninger.

Ljudmila Petrusjevskaja er født i Moskva i 1938. Hun er utdannet journalist. Som forfatter har hun skrevet i mange sjangre, noveller, dramatikk og romaner. Hun er oversatt til mer en 30 språk. ”Tiden er natt” er hennes første bok på norsk. Hun er et interessant nytt litterært bekjentskap som gir mersmak!