I "Sommer" bruker Coetzee et spesielt fortellergrep. Han lar hovedpersonene, som til forveksling ligner Coetzee selv, være død. Så lar han fem personer, fire kvinner og en mann, fortelle om sitt forhold til den ”avdøde”.  Alle disse personene kjente Coetzee i årene 1972-1975. Dette var like før han slo gjennom som forfatter. De blir intervjuet av en mann som kalles Mr.Vincent. Mr.Vincent skal skrive en biografi over Coetzee. Dette fortellergrepet åpner for en hensynsløs utforskning av forfatterens liv.

Coetzee er ubarmhjertig ærlig. Han lar intervjuobjektene tegne et lite flatterende bilde av seg. De behøver ikke pynte på noe. Personen de forteller om er jo død! Den avdøde framstilles som asosial, uten venner, isolert og fjern. Særlige de kvinnene han har hatt et kjærlighetsforhold til kommer med drepende karakteristikker av en mann som ikke makter å ha nær kontakt med andre mennesker.

”Sommer” er en sterk leseropplevelse. Den er bunn ærlig i sin sannhetsøken. Literair Nederland skriver: «Hver eneste side i denne boken forklarer grunnen til at Coetzee fikk Nobelprisen.» For øvrig anbefales hele trilogien: ”Barndom”, ”Ungdom” og ”Sommer”.