Et par hundre år tilbake kom de første skogfinnene til området, og de ble henvist til å rydde seg karrige bruk langt inne på skogen.
Den personen vi blir best kjent med er tjenestejenta Lina, som sammen med sin nyfødte datter går seg vill i skogene. Hun møter Taneli, en eneboer mange er redde for fordi det går rykter om at han har et drap på samvittigheten. Det viser seg at dette er mer enn et rykte. Taneli er snill som et lam så lenge han holder seg borte fra flaska.
Andre hovedpersoner er den kloke, eldre kvinnen Kaisa, gutten Jussi og presten som følger sitt kall blant alle de fattige, men som etter hvert får et stort alkoholproblem.

Menneskene er fylt av kampen for å overleve – en kamp hvor det man møysommelig har bygget opp når som helst kan rives ned.
Taneli klarer å dyrke fram en liten lønn som et tuntre til ære for Lina: «Det vokser et tre i Mostamägg, det står for seg selv og ligner ingen andre trær i skogen, det er et annerledes tre, med en krone som vider seg ut for hvert år, og blader som rasler med en annen lyd enn bjørkas og rognas blader.»

Framfor alt er dette en roman der medfølelsen med alle utstøtte har en sentral verdi. Det er mye sårhet, ømhet og smerte i denne skildringen. Men i bunnen er det også en dyp tiltro til overlevelsesevnen hos menneskene. Innimellom slitet for å overleve finnes håpet, og mange drømmer om å reise til Amerika.
Forfatteren har et tilsynelatende enkelt språk som kler de menneskene hun beskriver. Men de har livsvisdom så det holder.
Slutten på boka gjør at man kan håpe på flere romaner om tause bjørnejegere, sterke kvinner og en prest som sliter med livet.