Mannen som forteller sin historie ble født i 1939. Han vokste opp med foreldrene og morfaren. Han ble tidlig interessert i familiens store Bibel med de flotte bildene. Sammen med morfaren gransket han bildene ned til den minste detalj, og han fikk høre historiene de illustrerte. Slik ble han kjent både med bibelhistorie, annen historie, kunst og litteratur.

Som eldre mann blir han bedt om å lage en bok om Dorés Bibel, og han utstyres med en båndopptaker. Herfra beveger romanen seg fra den svenske landsbygda langt nord i landet, en tur innom det store åndslivet i Stockholm og fortellingen om den franske kunstneren Doré.

Fortellingen dikteres på bånd fordi hovedpersonen lider av aleksi; han er ikke i stand til å holde orden på bokstaver for å kunne lese eller skrive. Men han har andre anlegg han kunne leve på: Han har en klisterhjerne og husker alt han har hørt, og han kan tegne. Den andre ballasten er det store antall litterære klassikere han har samlet i hodet etter å ha blitt lest for som gutt. Men en slik gutt passet ikke inn i skolen. Den som ikke kunne lese, ble i fortellerens barndom betraktet som dum. Hovedpersonen ble derfor sendt bort til et hjem for tilbakestående.

Etter atskillige viderverdigheter slipper han igjen ut i verden. Han blir kjent med en kvinne som har kontakter i den kulturelle verden, og han får jobb som museumsvakt på Nationalmuseet. Her kan han vandre langs de lange rekkene av bilder og fortelle bildene til den som måtte spørre. Han er i lykkelig. Inntil lærerinnen fra skolen dukker opp og avslører ham. Fortelleren lever i den tro at hans far, som sendte ham fra seg, gjorde det til beste for sønnen. Han ga senere sønnen et brev, og det brevet ble aldri åpnet. Fortelleren tror han vet hva som står der, det er farens kjærlighetserklæring til sitt ikke-lesende barn. Men det viser seg å være er en brutal avvisning av sønnen.