Boken begynner i det han stiger av toget i Berlin. Han har tenkt å ”gå i hi” i en lånt leilighet i byen denne vinteren. Tingene utvikler seg langt fra slik han hadde planlagt. Før han vet ordet av det, bor han i en slags eldrekollektiv sammen med en gruppe særpregede mennesker. Gedde er så visst heller ikke noe A4 menneske. Gedde har vært journalist og han har også utgitt noen bøker.  Det er ingen overdrivelse å si at hans karriere er over. Han har i sin tid ”holdt hoff på Kunstnernes Hus og på Tostrupkjelleren”. Han var en mediekjendis folk syntes det var interessant å være sammen med. Nå strever han med at ingen tar ham alvorlig lenger. Geddes siste produkt er en kokebok med den fristende tittel "Det gamle belgiske kjøkken".

Her legges det ikke noe imellom når fysisk og mentalt forfall beskrives! Kapittelet ”Eldresex” er det minst romantiske jeg noensinne har lest, men man må gi seg over av latter. Samtidig ligger en sårhet under som gir boka dybde.

Ambjørnsen er en god observatør og gir treffende karakteristikker av personer og fenomener.

For meg er det disse karakteristikkene og beskrivelsene som skaper komikken i boken.