Filmens hovedpersoner er alle hjemmehørende i byens arbeiderkvarterer. Vi følger tett to motstandsmenn, en enke og en prest. De er alle aktive i kampen mot tyskerne og fascismen.
På et plan ligger filmens spenning i selve historien, Gestapos jakt på filmens hovedpersoner. Det er en historie om stort personlig mot og integritet.  På denne måten fungerer filmen som et krigs-drama.
Vel så fascinerende er opplevelsen av autentisitet. Filmen ble påbegynt i slutten av verdenskrigen. Den er filmet i svart/hvitt uten bruk av kunstig lys. Mange av skuespillerne er amatører.  Handlingen utspiller seg i Romas gater og streder. Vi følger også hovedpersonene inn i deres hjem. Vi får se hvordan de lever, hva de spiser, hvordan de kler seg og hvordan de oppdrar sine barn. Apropos oppdragelse, en gruppe guttunger vil også bidra til motstandskampen. De har fått fatt i sprengstoff og lager en mindre eksplosjon. Etter portforbudet vender de hjem til sine engstelige foreldre. Der blir de møtt av lusinger og utrop som: «Er du i live? Jeg skal slå deg i hjel».  Dette er ekte mennesker i ekte omgivelser!
Filmen regnes som et av de viktigste verkene innen italiensk neorealisme. Den representerer et brudd med tidligere italienske filmer. Den blir fremhevet for sine estetiske kvaliteter. «Rome, open city» er en klassiker som har beholdt sin friskhet og som ikke har gått ut på dato!
Filmen ble prisbelønt på Cannes-festivalen i 1946.